Giulia Enders kom til verden med keisersnitt og kunne ikke ammes. Det gjorde henne til et perfekt eksempel på tarmverdenen i det 21. århundret. Jeg har bare lyst til å dele forordet fra boken med tittelen Sjarmen med tarmen. Det er en nyttig og lærerik bok om den undervurderte tarmen vår.
Forord i boken Sjarmen med tarmen av forfatteren Giulia Enders
Hadde jeg visst mer om tarmen allerede den gangen, kunne jeg ha inngått veddemål om hvilke sykdommer jeg kom til å utvikle senere. For det første hadde jeg laktoseintoleranse. Jeg undret meg aldri over at jeg plutselig kunne drikke melk igjen etter at jeg hadde fylt femten år. I en periode ble jeg tykk, så ble jeg tynn igjen. Så var jeg frisk en lang stund, og så kom «såret».
Da jeg var sytten år, fikk jeg plutselig og uforklarlig et lite sår på høyre ben. Det ville ikke gro, og etter en måned gikk jeg til legen. Hun visste ikke riktig hva det var, men hun skrev ut en resept på en salve til meg. Tre uker senere var hele benet fullt av sår. Snart var begge bena, armene og ryggen også angrepet. Av og til fikk jeg sår i ansiktet også. Heldigvis var det vinter, og alle trodde jeg hadde forkjølelsessår og et skrubbsår i pannen.
Ingen leger kunne hjelpe meg – det var vel en eller annen form for atopisk eksem
Jeg ble spurt om jeg var veldig stresset, eller om jeg slet med depresjoner. Kortison hjalp litt, men så fort jeg sluttet med det, kom alle sårene tilbake. Et helt år gikk jeg med strømpebukser både sommer og vinter for at sårene ikke skulle væske gjennom buksene. Til slutt tok jeg meg sammen og begynte å undersøke saken selv. Ved en tilfeldighet støtte jeg på en beretning om en hudsykdom som minnet veldig om min egen. En mann hadde fått denne sykdommen etter en antibiotikakur, og jeg var også blitt behandlet med antibiotika et par uker før det første såret dukket opp.
Fra da av sluttet jeg å gå ut fra at jeg hadde en hudsykdom, og gikk i stedet over til å behandle meg selv som en pasient med en tarmsykdom. Jeg kuttet ut alle melkeprodukter, spiste nesten ikke gluten, tok forskjellige bakterietilskudd og spiste i det hele tatt sunnere. I denne perioden foretok jeg noen ganske vanvittige eksperimenter … hvis jeg hadde studert medisin på det tidspunktet, ville jeg nok ikke ha våget meg på halvparten av dem. En gang overdoserte jeg meg selv med sink i flere uker, noe som førte til at luktesansen min var betydelig skjerpet i ukevis etterpå.
Med et par knep fikk jeg endelig bukt med sykdommen. Jeg opplevde det som en stor suksess, og jeg kjente på min egen kropp at kunnskap kan være makt. Jeg begynte å studere medisin.
Under et selskap under første semester satt jeg ved siden av en gutt som hadde den mest gjennomtrengende dårlige ånden jeg noen gang hadde kjent. Det var en ganske utypisk lukt – ikke den skarpe eimen man kan kjenne hos eldre, stressede menn, og heller ikke den søtlige, råtne lukten fra eldre tanter som spiser for mye sukker. Etter en stund flyttet jeg meg. Neste dag var han død. Han hadde tatt livet av seg.
Kan en syk tarm lukte vondt?
Denne episoden dukket stadig opp i tankene mine. Var det mulig at en svært syk tarm kunne lukte så vondt, og at en slik sykdom også kunne innvirke på sinnsstemningen?
Etter en uke tok jeg mot til meg og snakket med en god venninne om antagelsene mine. Et par måneder senere fikk denne venninnen en voldsom influensa som slo seg på magen. Hun følte seg svært dårlig. Neste gang vi var sammen, sa hun at hun trodde hypotesen min kunne ha noe for seg, for hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde følt seg så psykisk dårlig som under denne sykdommen.
Forbindelsen mellom tarmen og hjernen er et forskningsfelt i sterk vekst
Det inspirerte meg til å beskjeftige meg mer med tematikken, og da oppdaget jeg at forbindelsen mellom tarmen og hjernen utgjør et helt eget forskningsfelt som er i sterk vekst. For ti år siden fantes det bare noen få rapporter om emnet, men i dag er det publisert flere hundre vitenskapelige artikler om det. Tarmens innflytelse på helse og velbefinnende er en av vår tids mest spennende nye satsingsfelt innen forskning.
Den anerkjente biokjemikeren Rob Knight uttalte i et intervju med avisen Nature at dette området er minst like lovende som stamcelleforskningen. Jeg hadde snublet inn på et område som jeg fant stadig mer fascinerende.
Tarmen er et helt spesielt organ, men blir lite behandlet under medisinstudier
Under studiet merket jeg at dette fagfeltet fikk en svært stemoderlig behandling innenfor medisinen, til tross for at tarmen er et helt spesielt organ. Den utgjør to tredjedeler av immunforsvaret vårt, kan hente energi ut av rundstykker og karbonader, og produserer mer enn tyve egne hormoner.
Mange leger lærer svært lite om dette under utdannelsen. Da jeg besøkte kongressen «Microbiome and Health» (tarmbakterier og helse) i Lisboa i mai 2013, var det ganske lett å skaffe seg oversikt over deltagerne. Omtrent halvdelen kom fra institusjoner som hadde økonomi til å være blant «de ledende på feltet», som Harvard, Yale, Oxford og EMBL Heidelberg.
Jeg blir ofte forskrekket over å oppdage at forskere diskuterer viktig innsikt bak lukkede dører, uten at offentligheten blir informert. Vitenskapelig forsiktighet kan ofte være bedre enn en overilt påstand. Men frykt kan også ødelegge viktige sjanser. Nå er det anerkjent innen vitenskapen at mennesker med bestemte fordøyelsesproblemer ofte har nerveforstyrrelser i tarmen.
Det innebærer at tarmen sender signaler til et område i hjernen som bearbeider ubehagelige følelser, selv om eieren av tarmen slett ikke har gjort noe galt. Personen føler seg utilpass, men forstår ikke hvorfor det er slik. Hvis legen da behandler vedkommende som et irrasjonelt psykisk tilfelle, vil det bare forverre situasjonen. Det er et av eksemplene som taler for at mange forskningsresultater burde offentliggjøres raskere!
Jeg vil gjøre viten om tarmen lettere tilgjengelig
Det er dette som er mitt mål med denne boken: Jeg vil gjøre viten lettere tilgjengelig og spre en del av den kunnskapen som forskere nedfeller i rapportene sine eller snakker om bak lukkede kongressdører. Od det mens mange mennesker leter etter svar. Jeg forstår at mange pasienter som lider av ubehagelige sykdommer, er skuffet over medisinen. Jeg kan ikke selge noe mirakelmiddel, og en frisk tarm kan heller ikke helbrede alle sykdommer.
Men det jeg kan gjøre, er å forklare så enkelt og sjarmerende som mulig hva som foregår i tarmen. Hva forskningen har avdekket, og hvordan vi kan oppnå en bedre hverdag ved hjelp av denne kunnskapen.
Medisinstudiene mine og arbeidet med avhandlingen min ved Institut für Medizinische Mikrobiologie hjelper meg med å vurdere og sortere resultater. Min personlige erfaring hjelper meg med å sammenføre mennesker og kunnskap.
Søsteren min hjelper meg med å holde stø kurs, for hvis jeg roter meg bort, ser hun på meg når jeg foreleser for henne, ler og sier: «Nå gjør du det igjen.
TAKK FOR AT DU LESER BLOGGEN GLADETARMER! Liker du dette innlegget er det supert om du deler det med dine venner i sosiale medier.